Fengsel

Nå har vi nettopp vært og besøkt et ungdomsfengsel i alderen 12-18 år. Vi dro sammen med en gruppe som pleier å ha en liten gudstjeneste der annen hver uke. Er ganske strengt for å kunne besøke dette fengselet, så de måtte registrere navnene våre noen dager på forhånd. Vi måtte også levere inn passet vårt for å komme inn.

Vi gikk inn og møtte alle ungdommene som var veldig nysgjerrige, og satt oss ned i ett rom hvor gudstjenesten skulle være. Det var veldig spesielt å sitte så nært alle disse menneskene og vite at 1/3 av dem har drept noen. Dette er ungdommer som ikke har hatt en enkel oppvekst. Foreldrene er kanskje kriminelle selv, eller de har vokst opp med en mor som er prostituert. Dette fører til at de selv begynner å ta feile valg i livet, og ender opp i fengsel.

Etter at noen av de vi reiste med hadde lest litt fra bibelen, ville de vite litt mer om oss fra Norge. Vi presenterte oss selv, og fortalte litt om landet vårt. De hadde også mange spørsmål å stille oss. Det var flest spørsmål om hvordan kriminaliteten var i Norge, og hva slags problemer ungdommer i Norge har, om det er mye alkohol og narkotika i landet vårt.

Vi spurte dem hvordan det er å bo i dette fengselet. De svarte at det er forferdelig, men så smilte de litt. Når vi spurte hvorfor de smilte, svarte de at selv om det ikke er noe kjekt å være i fengsel, så er det ingen andre steder som er bedre for dem. De har det mye vanskeligere ute i den virkelige verden.

Vertsmoren min var for et par uker siden og snakket med en som tidligere var i dette fengselet, men som nå er begynt på skole. Han har selv drept folk, og hun spurte han hva som gjorde at de ville drepe andre mennesker. Hvordan de klarer å gå inn i et hus, se en familie inn i øynene og deretter drepe dem. Han svarte at dette ikke var noe problem fordi samfunnet ikke bryr seg om dem, så derfor bryr ikke de seg om noen blir drept. Han fortalte at når de dreper, får de en slags maktfølelse, og de får lyst til å drepe igjen.

De eldre i Norge har det godt !

I dag var jeg og besøkte et gamlehjem sammen med Jorunn, Rafael og David. Dette er to veldig snille gutter som er bekjente av familiene våre. De snakker ikke engelsk, men vi klarer faktisk å kommunisere med dem, sånn halvveis. Rafael er en sykt tidi type, han kommer plutselig med noen engelske ord, og sammen med vår lille kunnskap på portugisisk, klarer vi å ha en samtale med han.

Da vi kom på gamlehjemmet, satt vi oss ned med de eldre og prøvde å kommunisere litt med dem. Var ikke så veldig lett, men merket at de satt utrolig stor pris på å få litt besøk. Stemningen her var ganske trist og dyster syns jeg. Folk satt i hver sin ende av rommet og bare stirret ut i luften. Vi ble fortalt at her i Brasil er det ikke vanlig at de eldre får noe særlig med besøk. Familiene sender dem på eldrehjemmet, og deretter blir de helt glemt.

Det var ikke så vanskelig å se at de eldre trengte mer omsorg. De trenger å ha kontakt med mennesker rundt seg, og ikke bare sitte i et hjørne for seg selv resten av livet. Mange var festet til veggen så de ikke skulle flytte på seg. Fikk så vondt av den ene damen, hun satt i stolen sin og prøvde å flytte på seg. Hun satt med tårer i øynene.

Sånn så rommene deres ut, syv senger plassert i et rom. Det er bra de har et sted å være den siste tiden, men bare tanken på å plassere mine egne besteforeldre på et slikt fellesrom, høres ikke noe kjekt ut spør du meg.

Some pictures

Skolebesøk

I dag var vi med Rejane på skolen hvor hun jobber. Vi hilste på mange studenter og lærere. De syns det var veldig spennende å hilse på oss siden vi er fra et annet land og siden vi snakker engelsk. Studentene gikk rundt å kalte oss for dronninger fra Norge, haha. 

 

Savner ikke regnet

Da jeg først kom til Brasil, tenkte jeg at jeg ikke kom til å få se regnet på 6 måneder. Der tok jeg rimelig feil. Her i Rio Preto regner det nesten hver dag, spesielt mellom oktober og mars. Det er heller ikke sånne vanlige regnbyger som vi pleier å ha hjemme. Når det regner her nede, så er det veldig kraftig. I gatene kan vannet bli opp til 2 meter, og det kan være farlig for både folk og biler å være ute. I går var jeg ute og kjørte med Tiago, og vi var til slutt nødt til å stoppe bilen for å vente på at vannet skulle forsvinne. Det var egentlig ganske spennende å se på alt dette kaoset, er bare sånn jeg har sett på tv før. 

Familietid

I går tilbrakte jeg dagen sammen med familien. Vi dro til en park som de gjerne ville vise meg. Her var det flere ulike dyr, blant annet kuer og hester.  Etter å ha vært i denne parken en stund, ville de ta meg med for å spise brasiliansk BBQ. Mye kjøtt, men det var faktisk overaskende godt. Var en veldig koselig tur sammen med en herlig gjeng. Solen er ikke noe å klage på heller, svetten renner bare man tråkker utenfor huset.

( søte Amanda )

( Lucas )

( Dette her er tydligvis en ku. Vet at Brasil er langt hjemmefra, men det var da voldsomt stor forskjell fra kuene jeg er vant med )

Idag har Jorunn og jeg hatt fri, og kunne gjøre hva vi ville. Vi dro ut for å spise, og hadde det veldig kjekt. Satt oss på en cafe i flere timer og bare snakket norsk. Merker vi har behov for sånne dager av og til, kan bli ganske sliten av å bare høre portugisisk hele tiden.

En liten bytur

I gaar fant Jorunn og jeg ut at vi skulle prove aa utforske byen litt paa egenhaand. Vi fant oss en buss og dro ned til sentrum. Rio Preto er en veldig fin by, og er en av de bedre byene i Brasil naar det kommer til fattigdom og slum. Her klarer de fleste folk seg ganske bra. De har ikke saa veldig mye penger, men de har nok til mat og det mest noodvendige.

  

Vi gikk forbi noen eldre folk som satt ved vannkanten og fisket, og satt oss ned sammen med dem. De begynte aa bable i vei paa portugisisk, ikke at vi forsto saa mye, men var koselig fordi om.

 

Paa kvelden var vi invitert i bursdagsbesok til en jente paa 7 aar. De hadde leid et sted hvor de hadde selskapet, og temaet var barbie. Hehe det var jo koselig det.

 

RIO PRETO

Naa har jeg altsaa kommet meg til Rio Preto, og familien jeg skal bo hos. Har ikke kunne blogget de siste dagene, siden jeg ikke har hatt noe internett. Disse dagene i Rio Preto har vaart veldig spennende men ogsaa veldig annerledes fra hva jeg er vant til hjemme. Jeg bor i en koselig liten familie, og deler faktisk rom med baade en gutt paa 1 aar og en jente paa 5 aar. De er alle veldig greie og imootekommende, og vi prover aa kommunisere paa best mulig maate selv om de ikke kan noe engelsk og jeg ikke kan portugisisk enna. Vi gaar rundt med hver vaar ordbok og prover aa faa frem noen ord.

 

( Vertsmoren min, Rejane og barna Amanda og Lucas )

 

 

Kulturen her i Brasil er veldig annerledes, de fleste her er mye mer hyggelig enn hva vi er vant til hjemme i Norge. Alle kommer bort aa vil snakke og prover aa bli kjent med oss. Det er kanskje litt fordi vi er utlendinger her nede, og at det er veldig spennende for dem. I Brasil saa er det nesten ingen som kan noe engelsk, treffer jeg paa en som kan ett par engelske ord saa blir jeg faktisk veldig overasket. Jorunn og jeg skal starte med litt engelskundervisning for folk her nede fra neste uke av. Det kan jo bli spennende med tanke paa at jeg alltid har vaart dritt daarlig i engelsk.

 

Det skal bli spennende aa se hvordan hverdagen vaar vil bli fremover, mange nye vaner og utfordringer som vi maa tilpasse oss. Satser paa aa bli litt bedre kjent med denne byen snart, slik at vi kan ta bussen rundt selv og ikke vaare avhengig av at folk maa kjoore rundt paa oss.

Starten på Brasil

Nå er mitt opphold i Brasil startet, og vi har allerede vært her nede i et par dager. 2 oktober reiste jeg fra Flesland, møtte Jorunn i Amsterdam og sammen reiste vi på en 12 timers reise til byen Sao Paulo. Deretter reiste vi videre til byen Curitiba, hvor vi er nå. Vi ble møtt av vår kontaktperson, Vagner, som er en utrolig hyggelig og snill mann.

Her i Curitiba bor vi på et slags internat hvor det også bor andre brasilianske studenter. Vi har fått en del informasjon om hvor vi skal bo, hvem vi skal bo hos og hva vi skal jobbe med. Skal innrømme at jeg ble litt skremt når han fortalte meg om familien jeg skal bo hos. De bor i en veldig liten leilighet, og jeg skal dele rom med deres lille jente på 5 år. I tillegg kan de ikke snakke noe engelsk. Dette kommer nok til å bli en ganske stor utfordring, men jeg må bare prøve å gjøre det beste ut av det

 

Vi skal være i Curitiba i morgen også, og utforske litt mer av byen. I morgen kveld skal vi på en 10 timers busstur til Rio Preto, som er byen vi skal bo i de neste 6 månedene. Dette blir veldig spennende, ser frem til å møte vertsfamilien min og resten av folkene i denne byen.

Bildene er tatt og redigert av Jorunn Flatin!