1 desember

Jeg er ikke så veldig flink til å skive så ofte på denne bloggen her, men skal prøve å skjerpe meg litt. De siste ukene har det vært ganske vanlige dager som har bestått av jobbing. To dager i uken jobber vi på en barneskole, hvor vi er assistenter i timene. En av disse dagene har de litt engelskundervisning, så da hjelper vi til. To andre dager i uken jobber vi på et sykehus, en av dagene med barn og den andre dagen med eldre mennesker. Dette er veldig kjekt og spennende, siden vi får oppleve hvordan sykehusene er i Brasil. Hver lørdag har vi også engelskundervisning med medlemmene av kirken, sammen med Gracielli. I tillegg til dette har vi også portugisisktimer to ganger i uken, så vi har en del å gjøre.

Tilbake til overskriften, i dag er det faktisk 1 desember og adventstiden er startet. Er veldig merkelig og ikke være hjemme på denne tiden, med pepperkaker, julebrus og alle folkene jeg er så glad i. Her i Brasil er ikke julen sett på som noe veldig stort. Det er ikke sånn at de begynner å pynte til jul eller stresser med å kjøpe julegaver. Tror kanskje familien min har et lite juletre som de sitter opp til julaften, men det er ikke noe store greier. Jorunn og jeg skal uansett kose oss så godt vi kan her nede, og den norske julen får vi ta igjen til neste år.

I dag var jeg med familien i en dyrepark her i Rio Preto.

Curitiba igjen

På torsdag satte Jorunn og jeg kursen mot Curitiba, på en 12 timers lang busstur. Kontaktpersonen vår Vagner møtte oss på terminalen, og deretter dro vi hjem til hans familie og hadde lunsj med dem. Var utrolig kjekt å se Vagner igjen, han er en utrolig grei person som prøver å gjøre alt for at vi skal ha det best mulig her nede. Han er på en måte blitt vår pappa her nede i Brasil.

Seinere på dagen var det klart for å dra til en leir hvor vi skulle tilbringe helgen. Dette stedet ligger et lite stykke unna Curitiba, var en slags liten landsby hvor det var tydelig å se at folk ikke hadde så veldig mye å leve av. Da vi kom frem, ble vi fulgt inn i en jentegang med mange rom, og plassert inn på et åttemannsrom. Stedet var ikke så veldig mye å skryte av, og må innrømme av vi ble litt deppa av å stå innpå det ynkelige rommet hvor vi skulle sove. Etter hvert dro Vagner hjem igjen. Vi hadde ikke noe dekning på mobilen, og var igjen på dette stedet uten å kjenne en eneste person.

Selv om vi var litt skeptiske i begynnelsen, endte dette oppholdet her overaskende bra. Vi ble kjent med mange forskjellige folk, og de var alle så utrolig snille og koselige. Noen av dem snakket faktisk engelsk, og en av dem hadde til og med vært i Norge før og hadde plukket opp noen norske ord som han kom med. Utrolig kjekt! På kvelden satt alle seg rundt et leirbål midt oppi skogen. Vi spilte gitar og sang, og stemningen var på topp. Noe som jeg også la veldig merke til, var det at menigheten her ikke var så voldsomt karismatiske som den i Rio Preto. Folk her var mer like det vi er vant med hjemme, de var rolige og det var mulig å tulle med dem uten at dette var en synd.

Søndag etter lunsj, kom Vagner og hentet oss, og vi ble med tilbake til hans leilighet. Her skulle vi være noen timer før det var tid for 12 timers busstur igjen. Vi spiste god mat sammen med familien, og bare hadde det kjekt. Føler meg veldig hjemme i Curitiba hos Vagner, og det er veldig kjekt å komme på besøk til han. Med han kan vi snakke om alt vi ønsker, og om hvordan oppholdet vårt er i Rio Preto.

Da Jorunn og jeg kom til Curitiba for første gang i begynnelsen av oktober, var et av inntrykkene at det var så utrolig stor forskjell fra Europa og Norge. Alt var annerledes, og vi syns at alle bygningene var så forskjellige fra hjemme. Etter å ha bodd over en måned i Rio Preto, har synet på Curitiba blitt veldig annerledes enn det var første gangen. Av de stedene vi har vært i Brasil, er Curitiba faktisk det stedet som minner mest om hjemme. Både utseende på byen og menneskene i denne byen. Mange i denne byen stammer fra Tyskland, og det er ikke uvanlig å finne en person med lyst hår og blå øyne. Jeg liker dette stedet!

Rio de Janeiro

Nå sitter jeg her på flyplassen i Sao Paulo, på vei hjem etter en super helg i Rio de Janeiro sammen med Jorunn. Vi har kost oss kjempe masse i storbyen, Rio er helt nydelig. Samtidig som at denne byen er utrolig vakker og fin, finnes det enormt med slum. I taxien fra flyplassen til hotellet vårt fikk vi nesten litt sjokk begge to. Det var slum hvor enn vi snudde oss, og vi så favelaene ligge oppi bakkene.

Jeg har fått høre nok av ganger før jeg dro hertil, hvor farlig Rio er. Veldig mange som advarte oss mot byen, og vi fikk høre gang på gang hvor forsiktig vi måtte være. Etter alle disse bekymringene fra både vertsfamiliene og andre folk, fikk vi nesten for oss at det var vanskelig å oppholde seg i Rio uten å bli skutt.

Vi ble ikke skutt, ikke ranet, men har bare hatt en veldig koselig tur. Det er klart at denne byen har mye kriminalitet, og man skal være forsiktig. Men det betyr ikke at folk bør la være å reise her, for det er et veldig fint feriested.

Fengsel

Nå har vi nettopp vært og besøkt et ungdomsfengsel i alderen 12-18 år. Vi dro sammen med en gruppe som pleier å ha en liten gudstjeneste der annen hver uke. Er ganske strengt for å kunne besøke dette fengselet, så de måtte registrere navnene våre noen dager på forhånd. Vi måtte også levere inn passet vårt for å komme inn.

Vi gikk inn og møtte alle ungdommene som var veldig nysgjerrige, og satt oss ned i ett rom hvor gudstjenesten skulle være. Det var veldig spesielt å sitte så nært alle disse menneskene og vite at 1/3 av dem har drept noen. Dette er ungdommer som ikke har hatt en enkel oppvekst. Foreldrene er kanskje kriminelle selv, eller de har vokst opp med en mor som er prostituert. Dette fører til at de selv begynner å ta feile valg i livet, og ender opp i fengsel.

Etter at noen av de vi reiste med hadde lest litt fra bibelen, ville de vite litt mer om oss fra Norge. Vi presenterte oss selv, og fortalte litt om landet vårt. De hadde også mange spørsmål å stille oss. Det var flest spørsmål om hvordan kriminaliteten var i Norge, og hva slags problemer ungdommer i Norge har, om det er mye alkohol og narkotika i landet vårt.

Vi spurte dem hvordan det er å bo i dette fengselet. De svarte at det er forferdelig, men så smilte de litt. Når vi spurte hvorfor de smilte, svarte de at selv om det ikke er noe kjekt å være i fengsel, så er det ingen andre steder som er bedre for dem. De har det mye vanskeligere ute i den virkelige verden.

Vertsmoren min var for et par uker siden og snakket med en som tidligere var i dette fengselet, men som nå er begynt på skole. Han har selv drept folk, og hun spurte han hva som gjorde at de ville drepe andre mennesker. Hvordan de klarer å gå inn i et hus, se en familie inn i øynene og deretter drepe dem. Han svarte at dette ikke var noe problem fordi samfunnet ikke bryr seg om dem, så derfor bryr ikke de seg om noen blir drept. Han fortalte at når de dreper, får de en slags maktfølelse, og de får lyst til å drepe igjen.

De eldre i Norge har det godt !

I dag var jeg og besøkte et gamlehjem sammen med Jorunn, Rafael og David. Dette er to veldig snille gutter som er bekjente av familiene våre. De snakker ikke engelsk, men vi klarer faktisk å kommunisere med dem, sånn halvveis. Rafael er en sykt tidi type, han kommer plutselig med noen engelske ord, og sammen med vår lille kunnskap på portugisisk, klarer vi å ha en samtale med han.

Da vi kom på gamlehjemmet, satt vi oss ned med de eldre og prøvde å kommunisere litt med dem. Var ikke så veldig lett, men merket at de satt utrolig stor pris på å få litt besøk. Stemningen her var ganske trist og dyster syns jeg. Folk satt i hver sin ende av rommet og bare stirret ut i luften. Vi ble fortalt at her i Brasil er det ikke vanlig at de eldre får noe særlig med besøk. Familiene sender dem på eldrehjemmet, og deretter blir de helt glemt.

Det var ikke så vanskelig å se at de eldre trengte mer omsorg. De trenger å ha kontakt med mennesker rundt seg, og ikke bare sitte i et hjørne for seg selv resten av livet. Mange var festet til veggen så de ikke skulle flytte på seg. Fikk så vondt av den ene damen, hun satt i stolen sin og prøvde å flytte på seg. Hun satt med tårer i øynene.

Sånn så rommene deres ut, syv senger plassert i et rom. Det er bra de har et sted å være den siste tiden, men bare tanken på å plassere mine egne besteforeldre på et slikt fellesrom, høres ikke noe kjekt ut spør du meg.

Some pictures

Skolebesøk

I dag var vi med Rejane på skolen hvor hun jobber. Vi hilste på mange studenter og lærere. De syns det var veldig spennende å hilse på oss siden vi er fra et annet land og siden vi snakker engelsk. Studentene gikk rundt å kalte oss for dronninger fra Norge, haha. 

 

Savner ikke regnet

Da jeg først kom til Brasil, tenkte jeg at jeg ikke kom til å få se regnet på 6 måneder. Der tok jeg rimelig feil. Her i Rio Preto regner det nesten hver dag, spesielt mellom oktober og mars. Det er heller ikke sånne vanlige regnbyger som vi pleier å ha hjemme. Når det regner her nede, så er det veldig kraftig. I gatene kan vannet bli opp til 2 meter, og det kan være farlig for både folk og biler å være ute. I går var jeg ute og kjørte med Tiago, og vi var til slutt nødt til å stoppe bilen for å vente på at vannet skulle forsvinne. Det var egentlig ganske spennende å se på alt dette kaoset, er bare sånn jeg har sett på tv før. 

Familietid

I går tilbrakte jeg dagen sammen med familien. Vi dro til en park som de gjerne ville vise meg. Her var det flere ulike dyr, blant annet kuer og hester.  Etter å ha vært i denne parken en stund, ville de ta meg med for å spise brasiliansk BBQ. Mye kjøtt, men det var faktisk overaskende godt. Var en veldig koselig tur sammen med en herlig gjeng. Solen er ikke noe å klage på heller, svetten renner bare man tråkker utenfor huset.

( søte Amanda )

( Lucas )

( Dette her er tydligvis en ku. Vet at Brasil er langt hjemmefra, men det var da voldsomt stor forskjell fra kuene jeg er vant med )

Idag har Jorunn og jeg hatt fri, og kunne gjøre hva vi ville. Vi dro ut for å spise, og hadde det veldig kjekt. Satt oss på en cafe i flere timer og bare snakket norsk. Merker vi har behov for sånne dager av og til, kan bli ganske sliten av å bare høre portugisisk hele tiden.

En liten bytur

I gaar fant Jorunn og jeg ut at vi skulle prove aa utforske byen litt paa egenhaand. Vi fant oss en buss og dro ned til sentrum. Rio Preto er en veldig fin by, og er en av de bedre byene i Brasil naar det kommer til fattigdom og slum. Her klarer de fleste folk seg ganske bra. De har ikke saa veldig mye penger, men de har nok til mat og det mest noodvendige.

  

Vi gikk forbi noen eldre folk som satt ved vannkanten og fisket, og satt oss ned sammen med dem. De begynte aa bable i vei paa portugisisk, ikke at vi forsto saa mye, men var koselig fordi om.

 

Paa kvelden var vi invitert i bursdagsbesok til en jente paa 7 aar. De hadde leid et sted hvor de hadde selskapet, og temaet var barbie. Hehe det var jo koselig det.